Mennesker med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser (ASD) kan, som alle andre gå inn i depressive faser og uttrykke suicidale tanker. 

Min erfaring er at det er vanskelig for dem å få hjelp innen kommunal psykisk helsetjeneste og innen psykisk helsevern. Mange enkeltindivider og pårørende varsler sin alvorlige bekymring. De ber om hjelp, uten å bli ivaretatt med behandling. Dette er årsaken til at symptomer på suicidalproblematikk dessverre ofte utvikler seg til et faretruende høyt nivå hos denne gruppen mennesker.

Den klassiske problemstillingene at mennesker med utviklingshemming og ASD ikke «møter» til behandling. De ikke er tilgjengelig for den behandling for eksempel en poliklinikk kan tilby. Videre mangler mange behandlingsenhetene faglig kompetanse på å komme denne gruppen i møte. Et resultat av dette er at lidelsestrykket blir faretruende høyt før man for eksempel vurderer innleggelse. 

Til vår store sorg og fortvilelse skjer selvmord også hos mennesker med utviklingshemming og ASD. Vi som står rundt kan føle en enorm skyldfølelse for ikke å ha hjulpet en som hadde behov for hjelp. Sorgen blir komplisert når det er en personen som har et lavere funksjonsnivå enn andre, som er avhengig av at vi som står rundt formidler behovet, ikke strekker til. 

Vi må jobbe for at politiske intensjoner om forebygging av selvmord også inkluderer mennesker med utviklingshemming og ASD.