Bak gardinene

6. juli 2020 | Artikler

Det var først når Marit fikk diagnosen lett utviklingshemming at hun kunne begynne å leve et godt liv, med forståelse av seg selv og tilrettelagt hjelp.

Marit

Kvinnen som kom inn på kontoret mitt var sjenert. Hun smilte forsiktig og satte seg ned i sofaen. Hun het Marit og kom sammen med en koordinator fra kommunen. Koordinatoren startet samtalen med å fortelle om hva Marit ikke klarte “å motta” av tjenester fra kommunen; Tilrettelagt arbeid, andre dagtilbud, psykisk helsehjelp eller hjemmehjelp. Koordinatoren sa at Marit ikke kom seg opp om morgenen, at hun var passiv og tiltaksløs og at hun kanskje slet med depresjon og angst? Koordinatoren hadde foreslått at Marit skulle søke om voksenopplæring. Det var derfor de hadde møte med meg. Kanskje kunne voksenopplæring bidra til at hun kom seg i arbeid?

Marit satt stille med hode bøyd mens koordinatoren pratet. Jeg kunne se at hun ikke eide historien som ble fortalt.

Jeg henvendte meg til Marit og spurte henne litt om oppveksten og om hvordan skolegangen hadde vært. Hun fortalte at hun det meste av tiden hadde gått i små grupper på skolen og at hun hadde hatt en tid på spesialskole. Enkelte ganger hadde hun blitt plassert i “vanlige” klasser, men hver gang hadde hun da blitt utsatt for mobbing. Hun fortalte hvordan hun etterhvert ble usikker på seg selv, trakk seg tilbake og skulket skolen. Fortsatt var hun så redd for andre elever, at hun fikk pusteproblemer når hun gikk eller kjørte forbi en barneskole.

Jeg spurte Marit om hennes kontakt med pedagogisk psykologisk tjeneste og om testinger som var blitt gjort. Etterhvert spurte jeg henne hun hadde diagnosen utviklingshemming? 

Koordinatoren kikket skrekkslagent opp på meg. Jeg antok at hun syns jeg var for direkte? Marianne så ikke overrasket ut, men sa nei. Hun sa at hun forstod det var “noe” med henne, men at ingen hadde snakket med henne om hva det kunne være. Nå følte hun seg bare mislykket og at hun ikke fikk til noe med livet sitt.

Jeg spurte om hva hun tenkte rundt det å gjøre en utredning? Jo, hun var klar for å bli utredet for utviklingshemming.

Utredningen

De neste gangene kom hun alene, vi gjennomførte endel tester, hun var innom Habiliteringstjenesten og ganske riktig, hun falt innenfor lett utviklingshemmet. Det var tid for å gi en tilbakemelding. 

Marit kom påny inn sammen med sin koordinator. De satte seg ned andektig og spente. Jeg fortalte at hun skåret innenfor det som regnes som lett psykisk utviklingshemming og at hun, som så mange andre med lett utviklingshemming, var ganske jevn i skårene, det var ingen grunn til å tvile på resultatene. 

Begge gråt. Marit gråt stille, mens hun nikket bekreftende til det som var resultatene. Koordinatoren gråt brydd og overrasket over seg selv. Hun unskyldte seg med at hun uvant med en så stor grad av nærhet i samtalen.

Jeg spurte Marit om hun var overrasket over resultatene. «Nei», hun hadde egentlig visste hele tiden. Det var bare ingen som hadde snakket med henne om utviklingshemming, det var kun nevnt lærevansker.

Jeg spurte hvordan det var for henne å tenke at hun hadde utviklingshemming? Hun svarte at det viktigste var å forstå hva dette nå kunne bety i praksis. Hun, var jo uansett den samme. 

Det var på tide å riste litt i koordintaoren. Hun tørket tårene, testet stemmen og begynte å fortelle om hvilke tilbud kommunen hadde for voksne med utviklingshemming. Marit kunne få tilbud om en leilighet i et samlokalisert tun med større nærhet til tjenesteytere. Hun kunne få arbeid med høyere grad av tilrettelegging. Hun kunne få flere tilbud om fritidsakativiteter.

Marit kikket på meg, litt spørrende. “Hva skulle hun gjøre nå?” Jeg sa at det neste var å sende resultatene av utredningen til kommunen, men da ble det kjent for flere. Jeg spurte om hun var klar for det? Marit var ikke det. Hun måtte tenke litt over saken først. Jeg sa at det forstod jeg veldig godt, og avtalte å møtes igjen etter et par uker.

Til den neste samtalen kom hun mye mer selvsikker enn jeg hadde sett henne til nå. Hun hadde bestemt seg. Ja, jeg kunne sende utredningen videre. Hun var klar. 

Bak gardinen

Ett år senere skulle jeg til samme kommune på et hjemmebesøk til Trude, en ung kvinne med utviklingshemming og ADHD. Denne kvinnen bodde i et tun med samlokaliserte leiligheter. Jeg banket på døren og ble møtt av en høyreist, smilende ung dame. Jeg satte meg ned som jeg pleier, med notatblokk og papirer. Plutselig hoppet en skikkelse ut fra bak en gardin. 

«Dadaaaaa!» ropte skikkelsen og strakte armene i været. Der stod Marit! Hun strålte og holdt på å le seg i hjel av hvor overrasket jeg ble. Den andre kvinnen runget også av latter. For et øyeblikk! 

Marit snakket som en foss. Hun hadde fått et nytt liv. Hun hadde flyttet til dette tunet og trivdes kjempegodt. Hun hadde blitt venninne med Trude og de gjorde masse ting sammen. Hun lurte på om jeg kunne se at hun hadde slanket seg? «Ja», sa jeg, det kunne jeg se. Hun fortalte at hun hadde blitt med i en turgruppe. Ordne ramlet ut i en rasende fart. Hun sa at hun hadde hørt jeg skulle komme og sammen hadde de tenkt å overraske meg. Hun var sikker på at jeg ville bli kjempeglad for å se henne igjen og høre om hvor fint det gikk. Jeg kunne bekrefte at jeg ble kjempeoverrasket og veldig, veldig glad!

Gråsone

Sammenlignet med andre land diagnostiserer vi færre lett psykisk utviklingshemmede i Norge. Min erfaring er at når fagpersoner i barne- og ungdomspsykiatrien, samt i pedagogisk psykisk tjeneste i kommunen finner resultatet som tilsvarer lett psykisk utviklingshemming, venter de ofte med å sette den diagnosen. Barn og unge får mer diffuse merkelapper som “store non-verbale lese og skrivevansker”, så venter man og ser hvordan utviklingen blir. Det kan kanskje noen ganger gå bra, men for mange blir det som for Marit, et langt liv uten forståelse av seg selv.

Hvorfor det er slik i Norge vet jeg ikke, men kanskje er det forbundet med skam å få diagnosen utviklingshemmet? Noen ganger tenker jeg at behandlere, pedagoger og psykologer har lyst til å beskytte både foreldre og barn mot en slik byrde?

Jeg har tro på at man kan snakke med hverandre om utviklingshemming, og at man kan gjøre det i takt med hva den andre, eller hva foreldre er klar for. Slik kan vi fagfolk forhindre at personer som Marit lever et liv uten å bli sett og respektert som den man er, og uten tilgang på riktig hjelp.

Her kan du lese mer om: Hvordan diagnostiseres lett utviklingshemming?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kontakt

ikon-kontakt