En fortelling om utvikling av paranoid psykose hos en ung mann med utviklingshemming.

Lukten slo mot meg med en gang jeg gløttet på døra. Jeg skulle vurdere mann med utviklingshemming sitt behov for voksenopplæring. Nå hadde jeg banket på uten at han svarte. Jeg lukket forsiktig opp. Lukten var tung, innesperret og uvisst med hvilken tilleggsstank. Jeg ropte forsiktig inn og hørte en lyd som kunne tolkes som «kom inn». Jeg visste at han ventet på meg etter avtale med primærkontakten.  

Inne i stua satt Leif. Han var blek, tynn og så sliten ut. Jeg snek meg bort til en verandadør, satte den på gløtt og fant meg en plass i sofaen like ved. Jeg fikk en stripe av frisk luft å puste i, som gjorde at jeg kunne gjennomføre min oppsatte time til undersøkelse. 

Jeg skulle kartlegge behovet for voksenopplæring. Leif hadde deltatt på opplæring i mat og helse, men det siste året hadde han hatt vansker med å følge undervisningen. Nå var spørsmålet om han hadde behov for videre opplæring og om han kunne dra nytte av undervisningen. 

Leif var ikke opptatt av å lære om hvordan man laget mat. Han var opptatt av at maten var forgiftet. Han mente at man kunne dø av å spise feil mat og at det var noen sin plan å ta livet av han. Rundt han var det høye stabler av CD-er og rot. Han var intens i blikket og i stemmen. Kroppen var urolig og jeg forstod at om jeg sa noe feil kunne han bli oppfarende.

Her satt jeg nå, noen år senere, på en øy på Vestlandet med en mann hvor symptomene på psykose dundret mot meg. Det var ikke snakk om å avdekke, det var bare for meg å ta i mot og skrive ned i notatboka.

Funksjonsfall

«Ja», han jobbet tidligere på et dagsenter. «Nei», det siste året hadde han vært for opptatt av å passe på CD-ene sine til å kunne bruke tid på jobb. «Ja», han hadde familie, men han var sikker på at de hadde stjålet fra CD-samlingen hans og at nå var det nok. Han ville anmelde familien for tyveri.  «Ja», han sparte på CD-er, men han mente at det minket i bunkene dersom han ikke passet. Det hadde vært folk der og stjålet om natten. «Nei», det hjalp ikke å låse døren. De kunne også ta biter av kroppen hans hvis han ikke passet på. «Ja», tidligere hadde han gått ut på aktiviteter, blant annet hadde han spilt fotball, men ikke det siste året. «Nei», han hadde ikke spist annen mat enn grøt og pizza det siste året. All annen mat var forgiftet. Han lot meg kikke i kjøleskapet og i fryseren. Begge inneholdt kun grøt og pizza. Det var heller ikke noe annet i skapene.

Henvisning

Etter en time takket jeg for samtalen og møtte primærkontakten. Jeg formidlet at jeg antok at Leif hadde symptomer på paranoid psykose og at jeg anbefalte at han ble henvist til utredning og behandling ved distriktspsykiatrisk poliklinikk (DPS). 

Primærkontakten så forbauset på meg: «Hva er det du sier? Er du virkelig så trangsynt? Eier du ikke toleranse for utviklingshemmede?»

Jeg: «Det er mulig jeg er trangsynt, men hva tenker du på?» 

Primærkontakten: «Vel, Leif er annerledes enn alle andre. Han har spesielle vaner og særinteresser, men det er fordi han er psykisk utviklingshemmet. Dette er en gruppe hvor vi må akseptere avvik.» 

Jeg ble litt overrasket over responsen. Jeg forklarte at jeg var bekymret for funksjonsfallet, hvordan Leif hadde mistet daglige ferdigheter som jobb og fritidsinteresser og gjennom det, daglig omgang med mennesker han tidligere var glad i. Jeg snakket om at han tidligere hadde spist noe mer varierte, kanskje ikke så sundt, men likevel uten tanker om at maten var forgiftet. Jeg viste til hvordan det som tidligere var en hobby med å samle på CD-er var nå blitt en kamp om å passe på at de ikke ble tatt fra han.

Jeg forklarte at det så ut til at Leif ikke hadde det så godt, at han var blitt ensom og plaget av mistenksomhet og bisarre tanker. At han hadde mistet evnen til å ta i imot hjelp til å holde orden i huset og at dette gikk ut over hans livskvalitet. Det siste kunne primærkontakten være enig i. 

Jeg foreslo at jeg kunne skrive et psykolognotat til fastlegen, som kunne være et vedlegg til henvisningen til DPS. Primærkontakt sa ok, på en betingelse. Jeg skulle selv formidle mine vurderinger om behov for henvisning til DPS til Leif. Jeg skjønte at det ikke var noen vei utenom. Det var kanskje ikke mer enn rett og rimelig?

Samtale om henvisning

En uke senere var psykolognotatet ferdig. Leif og primærkontakten satt klar på et møterom og ventet på meg. 

Møtet åpnet friskt, Leif: «Du er den mest inbesile, udugelige psykologen jeg noen gang har møtt! Du skulle ikke vært i arbeid.» Jeg kastet et blikk på primærkontakten. Noe sa meg at han ikke var helt uenig i ordene som hang i luften. To menn i samme alder, den ene litt mer rufsete enn den andre og den ene riktignok mye mer syk enn den andre, men samtidig begge allierte i sykdommen. 

Det er ikke lett å fortelle til en paranoid psykotisk at han kanskje er paranoid psykotisk.

Sakte men sikkert tråklet jeg meg gjennom min vurdering. Snakket om funksjonsfallet, om manglende glede i livet, om bekymringene som kanskje var riktig, men som likevel gjorde at hverdagen ble veldig slitsom. På et tidspunkt begynte Leif å lytte, det var som om han roet seg og tillot seg å tro på at jeg ville han godt. Jeg snakket om hans rett til psykisk helsehjelp, det ga gjenklang. Om jeg tok feil, ble han helt sikkert avvist på poliklinikken, men hvis jeg mot formodning hadde rett, ville han få hjelp fra profesjonelle folk, slik han, som alle andre mennesker hadde rett på. 

Leif godtok henvisningen. Tro det eller ei, men han var til og med glad da møtet var over. Han takket meg og fulgte meg til bilen. Primærkontakten vinket fra døra til «basen». Han var synlig lettet. Det var som om de begge to hadde barrikadert seg på et trangt rom og ikke visste hvordan de kunne komme seg ut i. Nå var det skapt en strime av håp. 

Det var en bekjent av meg var poliklinikkleder ved DPS. Jeg ringte hun og sa at når hun fikk en henvisning av en ung mann med utviklingshemming og mulig paranoid psykose, så ba jeg om at han skulle hoppe over ventetid og komme rett til en erfaren psykolog eller psykiater. 

Han fikk hjelp, den godeste Leif, psykofarmaka og støttesamtaler. Han begynte til og med å gå i grupper med andre psykisk syke og gikk gradvis tilbake til jobb. 

Manglende henvisningskompetanse

Leif hadde gått lenge med ubehandlet paranoid psykose. Heldevis klarte vi å få til et behandlingsopplegg for han. Ofte mangler personer som gir tjenester til mennesker med utviklingshemming henvisningskompetanse og så altfor ofte mangler psykiatriske poliklinikker behandlingskompetanse, men det er en annen historie. 

Diagnostisk overskygging

Når personer med utviklingshemming utvikler symptomer på psykisk lidelse kan symptomene av mange bli sett på som en del av utviklingshemningen, dette kalles diagnostisk overskygging. Min erfaring er dessverre at dersom en person med utviklingshemming blir henvist til psykisk helsevern grunnet symptomer på psykisk sykdom, blir disse symptomene av spesialisthelsetjenesten ofte blir tilskrevet utviklingshemningen – diagnostisk overskygging.

Hva gjør man da?

For henvisning til psykisk helsevern er det viktig å understreke en endring i funksjonsnivået. Alvorlig endring i funksjonsnivået kan være at en person ikke lenger mestrer å gå på arbeid / dagsenter eller ikke lenger mestrer å delta i fritidsaktiviteter. Endring i funksjonsnivå kan være redusert evne til å snakke, redusert evne til konsentrasjon og oppmerksomhet samt redusert evne til å ta vare på seg selv. Dersom endring i funksjonsnivået varer opp til 3 måneder eller mer, kan det være grunnlag for henvisning til psykisk helsevern. I samråd med fastlege må fysisk sykdom undersøkes, forut for en slik henvisning.

Litteraturtips

Vil du lese om psykiske lidelser hos mennesker med utviklingshemming?

Trine Lise Bakken og Mette Egelund Olsen (red.) Psykiske lidelser hos voksne personer med utviklingshemming.

I denne boken står det mer om diagnostisk overskygging:

Trine Lise Bakken: Utviklingshemning og hverdagsvansker. Faktorer som påvirker psykisk helse.

I denne boken står det om psykisk helse og blant annet om utvikling av psykose hos mennesker med utviklingshemming:

Trine Lise Bakken (red.) Håndbok i miljøterapi.

Sosiale medier

Følger du meg på Instagram? Her skriver jeg om utviklingshemming, livskvalitet og psykiske lidelser.

Dersom du syns artikkelen var nyttig, setter jeg stor pris på at den blir delt.

Kurs og veiledning

Jeg tilbyr kurs i hvordan forstå utvikling av psykose og hos voksne mennesker med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser.

Jeg tilbyr også veiledning i hvordan legge tilrette i miljøarbeid dersom man gir bistand til personer med utviklingshemming som lider av alvorlig sinnslidelse. Det er bare å sende meg en mail!