Forelska i primærkontakten

2. februar 2020 | Artikler

Denne artikkelen handler om rollen som tjenesteyter for mennesker med nedsatt funksjonsnivå. Hvordan tjenestemottakere er sårbare og kan utvikle sterk emosjonell tilknytning og bli forelsket i sine tjenesteytere.

De kom sammen inn på kontoret, satte seg ved siden av hverandre i sofaen og holdt hverandre i hendene. Per var litt sjenert, så hun snakket for han. De kom til meg fordi Per hadde angst av og til. Jeg observerte de to i sofaen og tenkte at Per hadde fått en engel som primærkontakt.

Per var 48 år, en oppmerksom og høflig gentleman. Han hadde glimt i øye og god humoristisk sans. Han hadde Downs syndrom og lett psykisk utviklingshemming. Per hadde en leilighet knyttet til et bofellesskap og et vedtak på ganske mange timer hjelp per uke.

Det var ansatt en ny primærkontakt som het Camilla. Hun var snill som dagen var lang, empatisk og engasjerte seg oppriktig i Per. Hun hadde en herlig latter og hjalp Per med det meste. Ja, ikke stell og hygiene, det klarte han selv. Men med innkjøp, rydding i leiligheten, matlaging og betaling av regninger. Hun gikk sammen med han til legen og psykologen. 

Noen uker etter første samtale ringte Camilla meg. Hun var fortvilet og fortalte at Per var blitt forelsket i henne. Per ville bare være sammen med henne, også når hun ikke var på jobb. Han tekstet og ringte henne hele døgnet. Hun visste ikke sine arme råd. Hun var både sint og skuffet over Per. Hun ba meg fortelle Per er at dette virkelig ikke gikk. 

Dette kunne vi ha forutsett

Mennesker med utviklingshemming blir forelska, kjenner lyst, ønsker sex, nærhet, kyss og kos. Det er grunn til å tro at Per var en mann som var understimulert seksuelt. Jeg vil anta at han, som de fleste andre ble tiltrukket av nærhet, berøringer og gode blikk. Det høres kanskje rart ut at jeg må skrive dette, men av og til opplever jeg at folk som ikke er utviklingshemmede må minnes på at mennesker med utviklingshemming kan ha like sterke seksuelle drifter, ønsker og håp som alle andre .

Vi måtte for all del ikke legge dette på Per, eller dømme han. Vi måtte heller ikke legge dette på Camilla og la hun stå alene med den vanskelige situasjonen. Per måtte bli avvist med verdigheten i behold. Camilla måtte bli beskyttet fra det som kunne oppleves som seksuell trakassering på jobb.

Hvordan beskytte og støtte Per?

Det var viktig å skille mellom at det ikke er feil for Per å forelske seg, men at følelsene må være gjensidige for at man skal bli kjærester. Vi kan ikke forvente at personer med utviklingshemming ikke forelsker seg i personer uten utviklingshemming. Mange tilbringer det meste av tiden sammen med miljøarbeidere. Det er menneskelig og naturlig at forelskelser skjer. 

Det som var trist i situasjonen for Per var at ingen hadde snakket med han om kjærlighet og seksualitet tidligere. Det ble derfor viktig å legge til rette for en prosess med samtaler om seksualitet, om Per sine preferanser i forhold til forelskelse, hva det vil si å ha en diagnose og hvorfor det antagelig kunne bli vanskelig for Per bli sammen med en person som ikke var utviklingshemmet. Videre hadde han behov for å bearbeide kjærlighetssorgen over Camilla. 

Til bofellesskapet var mitt råd at de skulle finne en mannlig miljøterapeut som kunne «kjøle» ned Per med avledende aktiviteter. Mitt råd var at de kunne gå på byen, gjerne gå på pub eller et dansested slik at Per kunne få koble av med at det finnes mange andre, fine damer. I Per sin by  var det et diskotek for personer med utviklingshemming. Det ble et godt utested for den nye primærkontakten og Per.

Hvordan beskytte og støtte Camilla? 

Camilla hadde krav på å bli beskyttet mot uønsket oppmerksomhet i forbindelse med sin jobb som primærkontakt for Per. Hun hadde krav på å få hjelp til å sette grenser og bli beskyttet fra Per sine pågående henvendelser på sms og telefon. Arbeidsmiljøloven  § 4-3 (3) krever at arbeidstakere ikke skal utsettes for trakassering og annen utilbørlig opptreden. Det er et særskilt vern mot seksuell trakassering. 

Det var to forhold som Camilla måtte formidle tydelig til Per, det ene var at hun ikke ønsket å være hans kjæreste, og det andre var at hun som ansatt ikke hadde lov til å innlede forhold til en hun ga tjenester til. I denne saken var det viktig å understreke at det å innlede et slikt forhold faktisk var forbudt. 

Camilla ønsket å ha leder for bofellesskapet til stede i en slik samtale. Etter en stund fikk Camilla tilbud om å arbeide i et annet bofellesskap i kommunen, noe hun takket ja til både av hensyn til seg selv og Per.  

Fra sykatalogens arkiv

Min erfaring er at det er vanskelig å fortelle at man blir krenket av en som man gir tjenester til. Jeg har selv blitt krenket mange ganger på jobb og skal ikke her gå i detaljer på disse opplevelsene, men jeg vil understreke den vanskelig følelsen av å bli krenket av en person jeg har ansvaret for og som har en kognitiv funksjonsnedsettelse.

I slike situasjoner har jeg følt meg skyldig i det som har skjedd. Jeg har følt at jeg skulle ha oppført meg annerledes for å unngå situasjonen. Og jeg har følt meg nærmest slem som har kommet med disse urimelige erfaringene ovenfor mennesker som kanskje ikke vet bedre. 

Var vanskelig for Camilla å bli tatt på alvor i forhold til noe hun opplevde som grenseoverskridende, fordi det «bare» var fra en person med utviklingshemming? 

Forebygge utbrenthet

I arbeid med andre mennesker bruker vi oss selv. Da må vi også lære om hvordan ivareta oss selv i arbeidet. Slik styrker vi en profesjonell rolle og forebygger utbrenthet. 

For miljøarbeidere er det viktig å ha fokus på de mekanismer som skjer i relasjonen mellom tjenesteyter og tjenestemottaker. Det er viktig å ha en bevissthet rundt selve rollen ved det å gi tjenester i andre sine hjem. Det krever en bevissthet på den ubalansen som faktisk foreligger mellom de to rollene. For oss som er på jobb, kan det være opplagt at det er en betalt relasjon, mens for personene som mottar tjenestene kan være vanskelig skille mellom hvorvidt dette er et virkelig vennskap eller ei. 

Relasjoner mellom tjenesteytere og tjenestemottakere utvikler seg. Man kan bli glad i hverandre og bli venner. Enkelte blir venner på Facebook, andre blir venner av familien og invitert hjem på søndagsmiddag. Hvordan forholder vi oss til dette? Hvor går de profesjonelle grensene?

Situasjonen for Camilla og Per kunne antagelig blitt forebygget dersom man hadde hatt samtaler om dette på forhånd, i grupper med både tjenestemottakere og miljøarbeidere. Mine råd i deres sak var ikke nødvendigvis de beste. Det kan være mange måter å løse dette på, avhengig av hvem det handler om. Det er likevel viktig å understreke at vi må tå følelsene som kan utvikle seg på alvor og øke profesjonell bevissthet rundt den støtten begge parter har behov for i en slik situasjon.

Nyttig artikkel?

Var artikkelen nyttig? Kunne du tenke deg en fagdag hvor vi diskuterer etikk opp mot arbeidsmiljø og forebygging av utbrenthet? Jeg gir veiledning og skreddersyr kursdager for alle som gir tjenester til mennesker med utviklingshemming. Velkommen til å ta kontakt!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Kontakt

ikon-kontakt