Hva gjør det med oss å være vitne til mennesker som skader seg selv? 

Selvskading hos mennesker med utviklingshemming er et tema som etter min vurdering, er lite belyst. Hvis det blir tatt opp, er det i forbindelse med intervensjoner for å redusere selvskadende atferd. Vi snakker i liten grad om hva det gjør med oss, som helsepersonell, å være vitne til selvskading. 

Noen få tjenesteytere kan være vitne til selvskading i mange timer, helt alene på sin arbeidsplass. Jeg har mange ganger lurt på hva det gjør med en person å være alene i slike situasjoner? Siden vi snakker lite om det, opplever jeg også at enkelte tjenesteytere nærmest går inn i en privat sfære, med den de yter tjenester til. 

Selvskading

Enkelte, få personer med utviklingshemming, selvskader seg i perioder av livet. Enkelte enda færre, skader seg selv nesten hver dag. Selvskading kan være å rispe seg jevnlig i huden, slik at det utvikles sår. Noen selvskader seg ved å presse, eller slå hendene mot sanseorganer, som øyne, øre og munn, slik at det blir hevelser i disse områdene. Noen få personer med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser, skader seg selv ved å slå seg mot hode, hoppe på hælene eller bite seg selv. Enkelte roper så høyt, at det kan forståes som selvskading. Det er mange, ulike former for selvskading. Selvskading kan variere i frekvens fra flere ganger daglig, til et par ganger i året. Intensiteten kan variere fra lett selvskading, til alvorlig, livstruende selvskading. 

Tidligere har man vært bevisst på en gruppe mennesker, med alvorlig, til dyp grad av utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser, med risiko for selvskading. Den senere tiden har vi sett en økt forekomst av selvskading blant personer med Aspergers syndrom, og lettere utviklingshemming. 

God fagutvikling på intervensjon

Fagmiljøene innen habiliteringstjenestene og høyskolene har i mange år hatt fokus på utvikling av gode og effektive behandlingsmetoder, for reduksjon av selvskading. Vi har kommet langt analyser, samt tilrettelegging av forebyggende og skadeavvergende tiltak. 

Tjenesteyters rolle

Men, hva skjer med deg, som er tjenesteyter og som er vitne til en person som skader seg selv?  Stiller du deg noen av disse spørsmålene? 

Hva kan jeg gjøre, men min atferd for å hindre at selvskading oppstår? 

• Kanskje, hvis jeg snakker roligere, så blir det mindre selvskading?
• Kanskje, hvis jeg er mer bestemt, så blir det mindre selvskading?
• Kanskje, hvis jeg leder raskt fra en oppgave til en annen, så forebygger det?
• Hjelper det å være mer ute? 
• Kan det hjelpe å la personen være mer for seg selv, og la han gjøre som hun vil? 
• Hjelper det å si minst mulig, og bare lede personene gjennom dagen? 
• Hjelper det hvis jeg er veldig blid og hyggelig?
• Hjelper det hvis jeg kontrollerer kroppsspråket mitt som rolig, og som om alt er greit og positivt? 
• Hjelper det hvis jeg ignorerer selvskadingen?

Økt beredskap

Det er naturlig å tenke at du vil gjøre alt, for at den personene du yter tjenester til, ikke skal skade seg selv. Med mange strategier på plass, investerer du etter beste evne, med hele deg selv, for å unngå at selvskading oppstår. Noen av strategiene er bevisste, andre kan være ubevisste. Felles for slike strategier er at det øker vår beredskap på jobben. Vi lytter litt bedre. Vi følger med på bevegelser. Vi blir mer oppmerksomme og vi anstrenger oss. 

Å være vitne til selvskading på arbeidet gir intense minutter, intense timer, dager og uker i møte mellom noen få, hardt pressede tjenesteytere, ofte i lukkede rom. Det kan være utfordrende å opprettholde en profesjonell rolle når man er vitne til sterke, emosjonelle sanseinntrykk. Av hensyn til taushetsplikten, kan man ikke gå hjem og fortelle om dagen sin, slik man kunne har behov for, for å blåse ut sine egne reaksjoner. 

I tillegg til personlige strategier og økt beredskap, er dette ofte en del av opplæringen, rundt personer med selvskadende atferd:

• Hvordan opptre med lav affekt?
• Hvordan utvise høy grad av empati?
• Hvordan tilrettelegge kommunikasjon?
• Hvordan vise forståelse og tålmodighet, for å forebygge selvskading. 

Sett at du, som tjenesteyter, følger alle disse anbefalingene, og gjør alt som skal gjøres etter beste evne, hvordan er din opplevelse da, dersom selvskadingen likevel oppstår? På hvilken måte påvirker det du er vitn til dine evne til å følge veiledende råd?

Avmakt

Jeg har jobbet mange år med mennesker med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser. Ved noen av de lengste arbeidsrelasjonene, har jeg vært tjenesteyter til personer som har skadet seg selv.  Det har av og til oppstått absurde situasjoner hvor jeg har vært mer lei meg, enn personen jeg har jobbet med. Jeg har følt meg så lei meg noen ganger, at jeg nesten bare har villet gråte. Jeg har følt avmakt og mislykkethet.

Samtidig har jeg også kjent på sinne: “Her har jeg gjort mitt aller beste, så begynner du å klore deg likevel”? Sinne, er faktisk den følelsen som dukker opp først hos meg. Jeg blir sikkert redd, og så blir jeg sint. For meg er det å være vitne til selvskading, en definitiv følelse av kontrolltap hvor ikke noe av det jeg gjør, hjelper. Jeg, som trodde jeg var så god. Vi, som har så god kontakt. Jeg, som har fått til nå mange dager nå, men så skjedde dette? 

Arbeidsevne

Å stå i slike situasjoner påvirker både på kort, og lang sikt, relasjonen til den du yter tjenester til. Det kan også påvirke din arbeidsevne. Tatt i betraktning hvor krevende og smertefullt det er å være vitne til selvskading, blir det etter min mening, snakket for lite om. Hvorvidt det er tabubelagt eller manglende kompetanse, som gjør at dette i liten grad blir snakket om, vet jeg ikke, men kanskje litt av begge deler?  

Kollegastøtte

Selvskading er en stor belastning for den det gjelder og for de som er vitne til selvskadingen. Mennesker med utviklingshemming som selvskader, har behov for tjenesteytere som får støtte i å bearbeide opplevelsene og ivareta seg selv.

Temaet selvskading og kollegastøtte er knyttet til et kurs jeg holder, som handler om Hvordan forebygge utbrenthet på jobb / for helsepersonell som gir tjenester til mennesker med utviklingshemming og autismespekterforstyrrelser. Her lærer helsepersonell hvordan bli bevisst egne reaksjoner, hvordan bli trygg i hjelperrollen, og hvordan man som kollegagruppe kan støtte hverandre, på en profesjonell måte. Dersom du jobber i en kollegagruppe som har behov for faglig kompetanse, er du velkommen til å ta kontakt her.

På Instagram skriver jeg om utviklingshemming, livskvalitet og psykiske lidelser. Her er en video hvor jeg snakker om selvskading.

Har du noen spørsmål eller kommentarer knyttet til denne artikkelen om selvskading, må du bare kontakte meg! Dersom du syns artikkelen var nyttig, setter jeg stor pris på at den blir delt.